Brev

Katta bruker igjen Kjerringas leilighet som transitthall. Hun gidder ikke engang å se etter om det er mat i skåla hennes.
Rett opp skal hun, det lille kreket.
Der får hun prinsesselig forpleining igjen.
Tunfisk og andre lekkerier og etterpå sove i saueskinnsstolen.
Jeg unner henne det så vel.
Idag åpnet jeg postkassen min og fant to brev i den. Brev, skrevne ord. To spennende gule, fornemme konvolutter med navnet mitt håndskrevet utenpå. Det ene med tyske frimerker, det var det tykkeste. Det andre stemplet her i Horten.
Jeg snudde og vendte på dem.  Luktet på dem. Klemte på dem. Ingen vinduskonvolutter med ekkelt innhold (les regninger) i disse, nei.
Begge brevene var av tykt papir med riflet kant på klaffen. Fornemt.
Jeg åpnet først det tykkeste, fra Tyskland. Der ramlet det ut blomsterbilder fra min venns hage i Kiel sammen med et koselig brev og sommerhilsen.
Det var så merkelig å få brev. For 20 - 30 år siden var det måten man holdt  kontakten med hverandre på.
Telefon var dyrt. Telleskritt, må vite. Ingen IP telefon eller Skype eller Internett. Ingen mobil for vanlige folk. Slett ingen sms.
Men brev. Og det var koselig. Jeg likte å skrive brev og elsket å få brev tilbake.
Idag er 99,9% av det som kommer i konvolutter regninger.
Ikke det minste koselig å få.
Kanskje vi skulle begynne å skrive brev til hverandre. Det er noe annet enn kryptiske meldinger, der vokalene er utelatt og alt er forkortet. Som om det koster mer å skrive vanlig norsk, eller at senderen av meldingen må demonstrere at de  enten  er veldig ungdommelig eller har dårlig tid.
Nei takke meg til brev i konvolutter, som man må fikle litt med for å få åpnet.
Det andre brevet ?
Det var faktisk en takk for oppmerksomheten i forbindelse med at min aller kjæreste hofftannlege gikk av med velfortjent pensjon.
Koselig det også.
Han skrev til og med at det hadde vært artig å bli kjent med meg.
Så det så !