Solsøndagsmorgen

Kjerringa begynte å bli litt bekymret da Katta ikke kom inn med en gang verandadøra ble åpnet. Men stripeskinnet var nok ikke langt unna, for hun kom "pratende" inn gjennom døra etter en liten time. Hun skulle vel fortelle om den siste jakta på morran. Det var nok et lite kryp som måtte gi tapt for hennes jaktlyst.
Men hva kan man gjøre, det er jo hennes natur,
Dagen er ellers vakker som en sommersøndag kan være.
Jeg sitter og vurderer om jeg skal gå i kirka idag.
Jeg føler at jeg trenger samvær med gode venner idag også.
Tankene går til mine barndoms  mange sommersøndager.
Først kaffeduft om morran. Deilig frokost med bestemors heimbaka "stomp". Ja det het så der oppe.
Det var ikke mye pålegg å snakke om. men søndagene betydde som regel et stekt egg. Ellers var det brunost og rabarbrasyltetøy eller sirup eller gomme, bestemor spesial. Hun laget deilig, hvit gomme av restene etter lørdagsrisgrøten. Den var deilig, masse rosiner,  kanel og sukker i den.
Bestemor var en kløpper til å lage nye retter av rester, Ingenting ble kastet på Nyrud.. Det eneste var potetskrell som ble kokt til hønene, kanskje iblandet litt fiskeskinn og bein.
Etter frokosten begynte bestemor å lage brunsaus, fra bunnen av selvfølgelig. Noe annet valg fantes ikke.
Den brunsauslukta kjenner jeg fremdeles. Den var alltid akkompagnert av høymessen i radioen.
Av bruningen laget hun også et deilig forsuppe, da spedde hun med grønnsakkraft og smaksatte med salt og pepper. Urter og fremmedlandske krydder eksisterte ikke i min barndom. Men suppen til bestemor var viden kjent.
Så var det som regel småkjøtt i brunsaus som hovedrett. Tilbehøret var grønnsaker, altså gulrøtter, kålrabi og hodekål og ertestuing.
Til dessert var det ofte sviskegrøt med fløtemelk eller Marte Knipe med rød saus.
Alt var deilig og alt var søndag.Ellers i uka var det fisk i alle tenkelige variasjoner. men det ble nå folk av oss også, trur eg.
Etter søndagsmiddagen var det middagshvil, og det gjaldt alle som var der, også eventuelle gjester. Og vi ungene måtte være stille. Aller helst ute og leke, og det gjorde vi. Vi hadde jo et helt kongerike å leke på. Der var katt og kalver og høns og kyr og masse skrot som vi kunne leke butikk med. For ikke å snakke om en enorm låve som var enten full av høy eller tom.
Eller vi kunne gå i Borga og klatre helt opp på den flate steinen som var øverst. Der  hadde vi utsikt til hele, vide verden.
Eller vi kunne gå til Bårivannet og bade dersom det var varmt nok, eller  plukke vannliljer. Der balanserte vi på røttene til vannliljene og plukket med oss store buketter med myrduftende, hvite liljer, Når vi kom på land måtte vi sette oss ned og plukke av oss blodigler. Noen ekle kryp som hadde sugd seg fast på leggene.
Uansett et paradis for unger.
Bestefar hadde laget husker under låvebrua. Det var faktisk det eneste som var tilrettelagt for lek.
Idag skal jo ungene leies til parker fulle av leker, men de kan jo være farlige etter en eller annen EUregel, så da forsvinner de. Skal ungene ut, må de ha hjelm, for det er jo farlig å være barn idag. Det var det kanskje før også, men jeg husker ingen unger som druknet eller døde av å være barn.
Jeg lærte meg å sykle da jeg var fem år, uten støttehjul og hjelm., på bestefars voksensykkel.
Jeg husker fremdeles den frihetsfølelsen jeg kjente da jeg mestret syklingen. Og som jeg syklet. Oppover og nedover og bortover. Tippet noen ganger gjorde jeg nok, men da var det heim til bestefar og bli plastret og blåst på, og ut igjen på sykkelen.
Jeg er glad for at jeg vokste opp i en tid det var lov å være barn og  fikk fred til å utforske verden i vårt eget tempo.
Men vår verden den gangen var jo heller ikke stor.

.