Den lengste fredagen.

Kjerringa klikket seg inn på yr.no maaaange ganger i går for å sjekke været for idag. Dårlige utsikter. Regn bortimot sludd sa de der. Ingen sol. men kaldt og ufyselig, lovte de videre.
Og idag som er den store ut-på-tur-aldri-sur-familiedagen..........til Verdens Ende.
En tradisjon som har bestått i flere tiår, med små avbrudd innimellom
Jeg har kjøpt inn ingredienser til mat-i-folie-på-bålet-pakker, men å sitte ute og hutre og fryse for å ha gjennomført det, er ikke min stil.
Jeg kunne ikke gått med Lars Monsen til Snøhetta, selv om jeg er blind på et øye og har andre plager. Når jeg tenker meg riktig godt om, så ville jeg ikke gått med Lars Monsen noen steder, at all. Han er altfor klisjemacho for meg. Nesten for god til å være sann, og da blir jeg utrygg og veldig ukomfortabel.  Jeg er mer typen som vil ha ting komfortable og forutsigbare rundt meg. Jeg er en jækel på å kooooose meg. Virkelig nikose meg.
Og jeg har ikke noe å bevise for noen i hele verden.
Ingen kommer noensinne til å stikke mikrofoner  og/eller kameraer opp i trynet på meg og spør hvordan det føles etter at jeg har gjennomført en helt utrolig bragd.
Jeg er mer typen som står og heier og klapper for folk som har klart noe utrolig.
Og jeg beundrer. Jeg er  veldig flink til å beundre sånne bragder.

Jeg har for lenge siden oppdaget at vitsen med det hele er hva man selv føler seg komfortabel med, ikke hva andre synes en bør eller må gjøre.
Kanskje jeg tar meg en liten tur ned på Borrestranda med kakao på termosen..... eller i Hortensskauen. Da har jeg kort vei hjem !
Katta er så enig, selv om hun ikke er særlig tilsnakkanes, hun har endelig fått Leieboeren i hus etter en 4dagers-fra-hytte-til-hytte-tur på Hardangervidda i strålende sol.