Det er det det gjør..........

Kjerringa sto opp, akkompagnert av frenetisk kattekloring på verandadøra utenfor soverommet.
Da hun åpnet døra kom kattekreket som et prosjektil inn, og det skjønner jeg godt, for ute dalte store, hvite filler, kalde og våte.
Verken Katta eller jeg er gode på disse snøgreiene. Men etter å ha fyrt opp i peisen og fått en passe dose med god, sterk kaffe, begynte verden å vende godsia til.
Jeg gikk løs med godt mot på julepyntkofferten for om mulig å finne en sterkt savnet, veldig gammel adventstjerne i perforert papp, men nei, den var ikke der. Eller d.v.s. jeg er bare kommet halvveis ned i kofferten, for jeg falt fort i staver over gammel julepynt og nisser  og engler i hauger og lass. Jeg hadde tilogmed tatt vare på julekort fra Arilds tid (veeeeeldig lenge siden), og disse måtte jo leses og beundres. Jeg fant julestrømper som jeg sydde selv av gammel fløyel, blonder og perler. De skal henges på trappa opp til loftet. Å, som jeg gleder meg.
Jeg har et gammelt bakstetrau som alle nissene skal få sitte i, og ellers kjenner jeg ingen grenser eller moderasjon når det gjelder å pynte huset til jul. More is more, er valgspråket hos meg. Her er ingen designjul med duse farger og ett og annet strå rundt omkring. Hos meg blir det nisser i kø, glitter og kuler en masse. Til og med en Elviskule fra det store landet i vest, med blinkende lys i.
Jula er moro og gøy og farger og blingbling og alt man bare kan forestille seg.
Og over det hele skal pinnekjøttlukua sveve og Sølvguttene skal synge jula inn, og kirkeklokkene fra Sentrumskirka og Metodistkirka skal akkompagnere det hele med sine glade klemt.  Og slekt og venner skal sitte rundt bordet. DA er det jul i heimen.
Og all denne juleglede og -fryd  bare fordi jeg åpnet lokket til den magiske amerikakofferten, og noen små snøfiller daler ned rundt huset.