Forventet ?

Kjerringa fikk nesten sjokk da hun åpnet ytterdøra for å slippe inn Katta, som hadde vært ute i over to timer, grøss og gru. Hun satt under juletreet ved døra og skikkelig kjefta på meg.
Sannsynligvis bannet hun stygt fordi hun hadde måttet venta så lenge på å komme inn i varmen.
Inne er det varmt og koselig, fyr på peisen, nykokt kaffe og mat i kjøleskapet. Jeg måket meg vei bort til postkassa for å hente inn Gjengangeren. Ellers brøytes det friskt på alle kanter.
Må vel ta sparken fatt litt senere og dra bort og kjøpe Dagbladet.
Jeg tenker på hvor heldig jeg er som slipper å sitte innesnødd på Rv 39 på Jæren eller innesperret i et strømløst tog i samme område.
Jeg er så glad for at jeg bor midt i en liten by som fungerer bortimot maksimalt, uansett krangling og uenighet mellom de politiske partiene.
Både lutefisken og pinnekjøttet med tilbehør er i hus. De få julegavene som skal gis må det vel bli ei råd  å få levert til uka.
Alt dette for å trøste meg selv, for jeg hater snø i alle fasonger. Jeg avskyr dette hvite som dekker jorda som ei uønsket dundyne. Jeg synes ikke det blir lysere og triveligere med snø. Jeg er redd for å ramle og brekke alle mine gamle bein. Jeg får vondt i hofter og knær av å holde meg i vertikal stilling på dette usikre underlaget.
Jeg tenker med vemod på dengang jeg suste avgårde etter mine huskyer, uten tanke for knall og fall.
Alt var bare glede og latter.
For ikke å snakke om da jeg suste ned breen på ski på Svalbard mens snøspruten sto rundt meg.
Helt alene i alt det hvite.
Joda, jeg har hatt glede, stor glede av snø og vinter. Men alt har sin tid.
Og nå er tiden for å lengte mot lysere tider, uten snø.