Stolthet

Kjerringa sto litt seint opp idag. Og etter alle seremonier og rutiner, satte hun seg ned med kaffebøtta og skive med kjøttrull foran TVen. NRK 1 har alltid gode programmer, mange repriser og annet snadder på søndagene.
Idag var det fra heime. Fra Lofoten.
Barndomslandet, drømmelandet, minneboka mi.
Jeg ble så stolt når jeg så landskapet, havet og fjellene med andres øyne. Det var vakkert, magisk og trolsk.
Og kanskje kommer Lofoten på UNESCOs verdensarvkart ?
Men det ligger et svart uhyre der uti havet som kan spy ut både milliarder av kroner og død og fordervelse for hele samfunnet.
Foreløpig tas det hensyn, men når blårussen får tatt skikkelig tak, så er ikke lenger fisken og miljøet det viktigste lenger, men olja som kan pumpes opp.
Trist å tenke på når man ser dette eventyrlandet under midnattsola og hører turistenes lovsanger over hvor vidunderlig vakkert det er der.
Vi som bodde der og vokste opp der ville bare bort. Vi så ikke på fjellene og havet og fuglelivet og landskapet som noe spesielt. For oss var det heime og ikke på langt nær så fint og fjongt som alt som kom utenfra, om så bare fra Bodø.
Idag klarer vi å se det med andre øyne, og vi ser at det er godt nok, det er et jordsmonn vi kan være stolte over å ha hjerterøttene våre djupt plantet i.