Kjødet er skrøpelig, men...

Katta bare fyker forbi meg om morran. ivrig etter å komme seg opp trappa.
Kjerringa koser seg med sine små rutiner.
Igår bestemte jeg meg for å besøke kirken "min" idag. Hadde gjort meg mentalt klar, bestemt meg for hva jeg skulle ha på meg til og med. Og gledet meg til å møte igjen venner og bekjente, for ikke å snakke om kirkekaffen. Som Linn Skåber sa det i Nytt på nytt - Den kirkekaffen og den vaffeln gjør noe med meg, alt faller liksom på plass -
Nå var det kanskje fleip fra hennes side, men det er faktisk sant. Man føler seg fyllt av en deilig fred. Først masse god input fra presten, og deretter kaffe og karbohydrater (les kaker og høye smørbrød).
Meeen, og det er alltid et men som stopper alle gode forsetter og intensjoner. I mitt tilfelle idag var det en utrolig spennende bok av Anne Holt og neseblod.
Det siste gjorde at jeg måtte holde meg i ro, det første holdt meg i ro.
Så klokka ble elleve, og jeg tenkte meg ned i kirka, mentalt. Det er bare omtrent 150 meter i luftlinje, men jeg fant det fornuftigst å bli i stolen med Anne Holt på øret og et uferdig lørdagskryssord.
Som bonden sa da han pløyde jordet en søndag før gudstjenesten og prestemannen kom forbi på vei til kirka og spurte harm:- Nå, skal ikke hr Olsen i kirken idag ? Og arbeider han på Guds egen dag - ?
Da svarte bonden:  Det er bedre at jeg arbeider på min åker en søndag og tenker på Vår Herre, enn at jeg sitter i kirka og tenker på min åker.
Jeg sitter her og stopper neseblodet og hører på Anne Holt og tenker på at jeg kunne trenge et ord eller to, istedenfor å sitte i kirka og forstyrre gudstjenesten  og menigheten med neseblodet mitt.
Søndagen er like vakker, uansett, og jeg vil tro Vårherre tilgir meg min skrøpelighet.
Hvis han har skapt meg, så har han jo også skapt min tendens til neseblod !