Om meg

Bildet mitt
Horten, Vestfold, Norway
Ei glad kjerring med ei katt. Vi bor i et hus i en hage med masse roser, tomater og urter og hortensiaer.Stort sett trives vi med livet. Vi er veldig miljøbevisst og gjenbruker og resirkulerer og koser oss. Ellers sover vi, leser aviser, ser TV og blogger. Litt Feisboking blir det også. Vi er veldig samfunnsinteresserte og -engasjerte i dette og hint. Katta er egentlig den mest sosiale av oss.

torsdag 17. februar 2011

Ute av drift

Kjerringa var helt døgnvill da hun våknet i morges. Til et iskaldt hus og med Katta krafsende frenetisk  på vinduet for å slippe inn.
Etterhvert falt roen over både Katta og Kjerringa.
Varmen spredte seg i heimen, og livet lekte igjen.
Jeg hadde vært ute av drift nesten ett døgn.
Neseblod, som for min del alltid starter og avslutter en krafrig forkjølelse, hadde tvunget meg til sengs, Og jeg hadde mer eller mindre sovet meg gjennom det siste døgnet. Jeg hadde vært oppe og sluppet ut Katta. Jeg hadde slått av TVen og lysene. Men utover det hadde jeg holdt meg helt i ro, bare avbrutt av doser med medisin.
Ingen mat. bare vann.
Men idag er dette historie, som alle mine tidligere, blodige eventyr.
Eller rettere sagt mareritt.
For det er ubehagelig å føle at livet liksom renner ut gjennom nesen. før medisinen begynner å virke.
Man vil jo være i verden, delta i livet, gjøre alt andre kan. Men en arvelig blodsykdom gjør at man må leve litt annerledes enn andre. Men bare litt.
Ta litt mere hensyn til seg selv av og til.
Noe som gjør at man av og til føler seg som den verste pingla og kanskje overdriver litt på andre områder.
Men når man har levd med denne von Willebrand i alle år, så lærer man seg noen knep etterhver, helt til  man glemmer seg, og ender det med  ett døgn eller mer i senga.
Men det går  over, og nå er det gått over for denne gang.
Nå vet jeg at alle har sitt.
En eller annen plage, eller lyte, eller at noen i familien har det.
Så det som ser rosenrødt og velpusset ut fra utsiden, kan skjule mer enn døgn til sengs, mye ondter og plager.
Men vi vil så gjerne være som alle andre, så da snakker vi ikke om det. Vi lider i stillhet, for ikke å gjøre våre medmennesker flaue ? For ikke å bli sett på som et annenrangs menneske ? Eller kanskje for å slippe medlidenhet ?
Grunnene er mange og sammensatte.
Men alle vet jo at dersom man kunne gjøre seg selv frisk, eller bli frisk, så hadde man gjort det som sto i ens makt til å bli det.
Men noen sykdommer er uhelbredelige, og man må bare lære seg å leve med dem.
Håper jeg slipper unna forkjølelse på en stund nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar