Det gikk inn...

Kjerringa leste Kristopher Schaus referat fra rettssalen. Og gråt på morrakvisten.
Det var så vondt å lese om den enkeltskjebnen. Den nydelige jenta som ble skutt av den djevelen gjennom hendene som hun holdt opp for å beskytte  ansiktet....og i brystet.
Hun overlevde og kunne beskrive og vise frem, mens gjerningsmannen satt der med sitt stenansikt, uberørt.
Jeg kjente, som Kristopher S, at jeg ville fly i synet på han hvis jeg hadde kunnet.
Det gikk inn, forsvarsverket brast.
Jeg klarer ikke mer verdighet og demokrati og forståelse. Drep han langsomt, noen !!
Han er et udyr, en djevel, noe ikkemenneskelig som aldri, aldri må få sin frihet.
Han lever blant oss, han klarer på en eller annen måte å spre sin dødelige gift. Han samler tilhengere.
Nå må vi ikke være blåøyde.
Det er altfor mange der ute som tenker som han.
Sikkert få av de som kan og vil gå så langt som han i sitt hat mot annerledestenkende, men han og hans likesinnede er med på å forpeste og ødelegge livet for altfor mange.
Jeg har hørt uttalelser som tyder på det, som er utilgivelige, uverdige og djevelske i sin utspekulerthet.
Og jeg tror ikke et øyeblikk i all min blåøydhet og naivitet at vi nomenlunde oppegående mennesker kan få dem til å revidere sine meninger.
Ikke på millioner av år.
Og mest rørte og berørte beskrivelsen av vanndråpen på et blad, som hun syntes var så vakkert å se på, mens hun lå der og nesten døde før hjelpen kom.