Frigjøringsdagen

Nok  en dag med rettssaken, og nok en dag med selvpålagt TVforbud for Kjerringa.
Jeg føler meg ikke usolidarisk med de etterlatte, jeg bare føler at jeg ikke orker detaljene om mordene på vårt lands "vårblomster".
Det er så uendelig vondt, men ingenting blir bedre av at man sørger seg og føler seg ihjel.
Jeg husker så altfor godt en helt annen vår, for 26 år siden.
En av våre aller kjæreste valgte å forlate oss midt i våren, midt i blomstringen.
Smerten sitter der fremdeles, som en pigg med mothaker. Den lar seg ikke dra ut, og det blør bare man kommer nær den.
Smerten er evig og uendelig.
Men likevel måtte vi karre oss videre, hver på vår måte.
Den gangen var det ingen gjerningsmann å rette anklagene og sinnet mot.
Ingen forklaringer i det uendelige. Ingen påvisning av dødelige kuler.
Familien fikk ikke engang en obduksjonsrapport å forholde oss til. Det var intet kriseteam som fanget oss opp, ingen, absolutt ingen, som forsto vår sorg og vårt sinne og hjelpeløshet.....eller brydde seg.
Folk gikk omtrent i store buer rundt oss for å slippe og se vår sorg.
Jeg kan ikke si at vi kom oss styrket ut av det. Vi kom oss vel aldri helt ut av det.
Sånne hendelser setter dype spor, uansett.
Men jeg vil ikke at denne rettssaken skal rive opp såret som har en silketynn hinne over seg.
Jeg vil ha fred, men jeg føler med, selv om jeg ikke vil følge med !.