Lofottanker

Katta kom inn og jamret seg videre opp til Leieboeren. Kjerringa koste seg med kaffen og knekkebrød med heimlaga lofotpostei på, da Leieboeren kom med løsninga på gåten. Altså at Katta vil opp. Det er ikke maten, for den er nå identisk oppe og nede. Det er at hun kan sitte i vinduet og stirre utover. Katta elsker utsikt ! Og det kan kanskje stemme for om ettermiddagen når det begynner å mørkne, er det ikke noe gnåling og jamring ved døra om å komme seg opp, da hviler hun.
Snakk om avansert, for ikke å snakke om  dekadent  katt.
Da jeg spiste lofotposteien på knekkebrødet, ble jeg transformert omtrent 130 mil nordover og vestover, til min ville, vakre  Vestvågøy, nærmere bestemt til et sted mellom hoye fjell og havets evighet.
Jeg hørte måkeskrikene gjalle og gi gjenlyd mellom de stupbratte fjellene.
Jeg hørte sjarkenes tamp- han -tykjen- tamp- han- tykjen. Det var sånn det hørtes ut når motorene var igang. og den grå dieselrøyken ble presset opp gjennom "skorsteinen".
Jeg kjente fiskelukta, lukta av lever og rogn, så svære skreier bli lempet opp i vaskekarene for å få vekk det verste blodet før de ble  iset ned i trekasser (idag er det kjedelig isopor), eller fyllt i bærekar, store trillebårer og små traktorer, alt etter hvor langt fisken måtte fraktes for å bli hengt på hjellene rundt i værret.
Jeg så fiskerne med skinnlua godt ned i panna og sneipen i kjeften, enten den var tent eller ikke. Hørte de korte beskjedene, den ramsalte humoren og den store gaplatteren som fulgte.
Under føttene kram snø, farget av fiskeblod.
Og over det hele var sola, den velsignede sola som endelig var tilbake.
Heime.
For en stakket stund var jeg der. Heimlengselen kom som kastet over meg. Lengselen til det som var en gang,
Bare fordi posteien var så utrolig god.
Den var magisk denne søndagsmorgenen.
Så jeg unner Katta så vel hennes trang til utsikt over Oslofjorden.