Sparkføre ?

Katta haddde vinket Leieboeren avgårde i morges, så hun var ikke helt i humør. Hun piper og roper, men Leieboeren har ingen utdeling av tunfisk idag.
Tilslutt resignerer hun og kryper opp i stolen sin og sovner. Bort fra verdens fortredeligheter.
Bortskjemte pelsball!
Når ikke maten passer nede, så går hun opp og får omtrent servert delikatessene på sølvfat.
Kjerringa registrerer at vi allerede er midt i januar.
Dagen er blitt hele 45 minutter lenger, så det er lys i den snørike tunnelen.
Selv om det kommer mer snø,  er det meldt varmere og triveligere allerede søndag.
Men foreløpig må vi gå forsiktig ute, så vi ikke brekker lårhalser og det som verre er.
Jeg tror jeg kler godt på meg, tar sparken, jada, jeg er den lykkelige eier av en så gammeldags, men akk så fantastisk innretning, og tar meg en tur.
I min barndom hadde alle spark. Det var sparker i minst tre størrelser. En barnespark, en ungdomsspark og en voksenspark.
Når det var mye snø og dårlig pløyd,  slik at det var umulig å få en barnevogn med seg, ble småungene kledd godt på,  pakket i pelsposer og  surret  fast til sparksetet. Veskene med varer og annet hang man på håndtakene. Og huiiii, så bar det avgårde. Det var moro.
Vi hadde kappsparking også,  De flinkeste og tøffeste kunne svinge elegant med sparken så snøspruten sto som en vegg rundt dem.
Spark var moro.
Så nå akter jeg å la det stå til bortigjennom gata og til nærbutikken. Gleder meg allerede.
Både jeg og sparken er litt rustne, men det ordner seg etterhvert.
Der er Katta  skeptisk, mer enn skeptisk.