Meldeplikt og Mullah Krekar

Katta står klar med klørne når hun ser Kjerringa i stuedøra om morran. Og så setter hun igang med den nerveslitende kloringa på vinduet. Da vet hun at hun blir sluppet raskt inn.
Hvordan kan det være så mye vett i et så lite hode, egentlig ?
På TVen går det døgnet rundt med Maria Amelie-saka. Presseoppbudet er formidabelt når stakkaren kommer drassende med full oppakning for å melde seg hos politiet mellom kl 9 og kl 10 hver morgen. Det er jo helt på trynet.
Hvem er det som tenker ut sånn utsøkt tortur for et menneske som ikke har gjort annet enn å reise sammen med sine foreldre til et land de trodde var mer vennligsinnet enn sitt eget ?
Det er til å gråte av når hun kommer baksende ut av taxien med bagasje og kjæreste , og alle disse hårete mikrofonene blir stukket opp i ansiktet på henne.
Hun vet jo ikke om hun vil bli sendt ut idag eller i morgen eller aldri,  ihvertfall ikke før hun går inn på politistasjonen. Er hun ikke ydmyket nok ?
Selv om pressekorpset tilsammen kanskje deler på etpar hjerneceller, så er hun et menneske som har det vondt og har mer å tenke med enn de fleste.  For ikke å snakke om at hun har nok å bekymre seg for.
Hva skjer dersom hun forsover seg en morgen ? Blir hun hentet og sendt ut ? Eller hvis hun blir syk og ikke klarer å komme seg på politistasjonen for å melde seg ?
Hvem er det som tenker ut sånne straffemetoder, egentlig. Det virker neste psykopatisk. De påfører henne angst og det som verre er. Hvorfor ?
Som vanlig har jeg flere spørsmål enn svar,
Og Mullah Krekar vil at Norge skal få USA til å oppheve betegnelsen terrorist som henger over han, for nå vil han tilbake til Irak, Velsigne ham.
Kan de ikke bare utferdige en diplom som den snilleste gutten på sovesal 10 og gi han i avskjedsgave ?
Så har Norge ett menneske mindre å krangle om.
Katta sover og er hinsides alt som skjer rundt henne, det lille skinnet.