Vårherres klinkekuler.

Bildene fra Japan flimrer over skjermen hele døgnet, om Kjerringa vil det.
Men det blir for ufattelig. For surrealistisk.
Man kan ikke fatte hvor store ødeleggelsene er.
Et bilde har festet seg. Noen togsett lå slengt rundt i gjørma. En bil, som så uskadd ut, sto  ved siden av.
Det minnet om den sangen av Erik Bye. Den som som beskriver Vårherres lek med klinkekuler. Klinkekulene var planetene. Da mammaen han hans ropte han inn til kvelds, skyndet han seg å samle sammen klinkekulene og putte dem i lomma, men han glemte en, vår vakre jord..
Og sånn ser det ut på flyfotoene fra Japan,
Vårherre har lekt i strandkanten med vann og sand og tog og biler og hus og mennesker. Og så har han gått hjem når han ble sulten og lei av leken.
Der ligger alt strødd utover.
Hvem skal rydde opp etter han ?
Alt er bare kaos i de rammede områdene.
Det strømmer inn med dødstall, og fordi de ikke har oppegående internet eller telefon i de rammede områdene, vet de ikke hvor mange som er savnet. Det var skoleferie i Japan, så mange japanere var på reise. Mange oppholdt seg ved havet. Flere atomreaktorer er ute av kontroll. Millioner av mennesker er uten vann og strøm.
Steven Spielberg kunne ikke laget en film som var bortimot så grusom.
Dette ligner på en film som heter Doom Day, Dommedag.
Jeg tror jeg og kanskje mange med meg,  må relatere det som skjer til fiksjon, til film eller sanger eller noe som ikke er virkelig.
For denne virkeligheten overgår noe som vi har tatt inn over oss i fredstid.
Og 2. verdenskrig er også noe som de fleste av oss bare har et distansert forhold til.
Jeg håper Vårherre hjelper til med oppryddinga, med sorgen og savnet for alle de etterlatte og sørgende.
Den fysiske oppryddinga må nok japanerne ta selv.


.