Kjerringa har fremdeles gofølelsen i seg etter bursdagen og babyfremvisningen i går. Han var bare så utrolig skjønn, den lille Ludvik. Han hadde klort seg så lenge fast inni mammas mage at han var blitt en rynkefri, vakker sjarmør. God liten dobbelthake og smilehull overalt. Til å spise opp. Han smilte, men jeg fikk høre at det var magesmerter, men jeg så nå det jeg så, et vidunderlig lite babysmil, til meg.
Selve bursdagsbarnet, hans stolte mamma, var utrolig oppegående under 3 døgn etter fødselen.
For riktig lenge siden lå barselkonen, som det het dengang, tilsengs i minst fjorten dager. Alt ble bragt til henne og fra henne, Babyen så hun bare når han skulle ammes, hvis hun da ikke var av litt høyere byrd slik at hun hadde amme.
Jeg husker den gangen man måtte ligge minst 7 dager på sykehus etter en fødsel. Selv insisterte jeg av flere grunner på å komme ut etter 5 dager for å ta en over ti timer lang sjøreise hjem. Personalet på sykehuset frarådet og toet sine hender da jeg dro. Men jeg lever nå i beste velgående idag, nesten 49 år etter.
Idag tar personalet omtrent bølgen og gir stående applaus dersom den fødende vil hjem før det er gått to døgn.
Snart er vel en fødsel noe som fikses poliklinisk iløpet av etpartre timer.
Jaja, det går heldigvis fremover her i verden. Noe er bra, andre ting er mindre bra.
Og den stolte storebror var mest opptatt av "innebor" (lillebror) ikke skulle ligge alene på mammas fang, han ville også være der, og det fikk han selvfølgelig, i de to minuttene som var nødvendig, før han ville videre på nye eventyr sammen med nestenkusine og fettere eller et annet fang som også hadde plass til han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar