Ugjenkallelig høst

Kjerringa våknet i natt av at Katta lå på matta foran senga og sang en stygg, truende sang. En inntrenger lå på matta en halv meter fra henne. En liten, hvit og svart fremmedkatt.
Kjerringa dro frem ett av sine løvefres, og vips var fremmedkatta over alle gatekryss.
Så falt roen atter over Rosehuset, og vi sov videre til vi våknet til normal tid.
Og så var det opp og "hoppe", skjønt jeg hoppet en gang for mye ned av sykkelen forrige dagen, så jeg fikk et lyskestrekk som er høyst ubehagelig. Hvile er vel det beste, men i og med at jeg ikke har verken hushjelp eller kammerpike, så må jeg bare kreke meg rundt og gjøre de tingene jeg må gjøre, selv om det går litt saktere enn vanlig. Jeg er bedt i bursdagsselskap idag også, men hvis jeg ikke blir bedre,  må jeg bare melde avbud. Det er allerede bedre, så det "går" seg vel til. Den tid, den sorg.
Men at det er høst kan ikke lenger bortforklares.
Jeg er stygt redd  for at vi ikke kan håpe på noen Indian Summer heller. En av disse varme, solrike høstdagene på rad, der man nesten tror man har fått en ny sommer som skal vare helt til jul.
I år er det nok bare å innse at det var det.
Lavtrykkene ligger allerede i kø over England og uti Nordsjøen med mørke skyer fulle av regn og annen elendighet, som skal tømmes over Vestfold og dalstroka innafor.
Men sure høstdager kan også være trivelige. Med varme i ovnen, tente lys, en kopp kakao, kanskje et koselig besøk man kan spille spill og skravle med.
Eller bare fordype seg alene i en lydbok og et kryssord, gjerne samtidig.