Lørdagsminner.

Kjerringa sto opp. Katta kom inn. Alt vel så langt.
Ved en "feiltakelse" slo hun på TVen på NRK1. Der jublet og hoiet det.
Selvfølgelig sportssending, sportslørdag.
Jeg skulle skifte til Nyhetskanalen, men fikk plutselig indre lydbilder av lørdager, eller aller helst søndager med min henfarne pappa foran radioen og etterhvert TVen med sportssendingen på full styrke. Han gikk helt opp idet. Var det fotball, sparket han med. Han var gammel fotballspiller og siden dommer, så kommentarene haglet. Hadde det vært i virkeligheten, så hadde han sikkert blitt bortvist og utvist og utestengt og fått kort i alle regnbuens farger.
Var det langrenn eller hopp, så var han også med der.
Pappa var idrettsmann i sin ungdom, han spilte fotball, gikk langrenn, hoppet, bokset, ja alt som fantes på den tiden. Avkommet har lært seg å hate sport på TVen...og stort sett i det virkelige livet også. Skjønt vi har vel noen små håndballspirer på are sia av fjorden.
Han var en tøff type.
Men det er rart det  der med minner, de kommer snikende i form av lukter, lyder, følelser, syn og hørsel. Snikende og av og til uvelkomne.
Men jeg tar meg av og til i å savne den tiden, da mange ting var så mye enklere og mer forutsigbare.