Rosehusets historie

Idag, da jeg nettopp var kommet hjem etter en liten tur på biblioteket og handlet inn litt godt og Dagbladet, opplevde jeg noe selsomt.
Porten sto åpen og jeg skulle akkurat gå ut og lukke den da en hel delegasjon, En halvsvenske, to helsvensker og to kinesere kom inn på gårdsplassen. Jeg må ha sett ut som et stort spørsmålstegn, for damen, halvsvensken, unnskyldte seg og fortalte at hun var søster til selger og hadde sånn lyst til å vise huset til sønn, barnebarn og de to kineserdamene. Jeg tenkte litt raskt og fant ut at da måtte det jo være hennes barndomshjem, så jeg ba dem inn hele delegasjonen og sa at de bare måtte gå rundt og se både oppe og nede. Dama, som hadde vært datter i huset, ble helt rørt, men de tuslet nå rundt. Da de skulle gå, spurte jeg om husets historie og tidligere form og størrelse.
Da kunne hun fortelle at de hadde vært fire søsken, mamma og pappa, en gammel bestefar og to leieboere her under krigen. Hun beskrev rominndelinga, fortalte at kjelleren var bomberommet deres for den hadde sånne tykke vegger, så de mente de var trygge der når flyalarmen gikk.
Sønnen innvendte da, men tänkte ni inte på golvet över ? Nei, det var veggene som var det viktigste. Ytterdøra var på samme side som luken ned til kjellerrommet, og den gikk innover, så hvis den hadde blåst opp, så hadde de alle sittet i en riktig råttfälla.
Hun fortalte om en glassveranda mot syd, ut fra daværende stue, der gangen er nå. En glassveranda med forskjellig farget glass og blomster i glassene. Sukk, det må ha vært vakkert !
Hun fortalte om en snill bestefar som delte ut honningkaker til barna ved store anledninger. De var harde og bortimot uspiselige, men det var stort å få en bit dengang. Hun fortalte om lørdags og julebad i bryggerhuset.
Og hun fortalte om ei sliten mor som vasket klærne deres og tørket over vedkomfyren sånn at de skulle ha rent tøy på skolen.
Det var en riktig historietime, og jeg er så takknemlig for at hun ville dele med meg, og hun sa at hun var glad for at det var akkurat jeg som hadde kjøpt huset. Snufs.
Så idag hadde jeg faktisk seks generasjoner på besøk, tre levende og tre henfarne.
Og det hadde vært et lykkelig hus som hadde vært i samme familie helle tida.
Det føles godt å tenke på.