De svakeste

Katta er desperat etter å komme seg inn om morran. Anleggsuhyrene er i full gang ute i gata,  og labbene blir iskalde av det fuktige gresset. Men noen minutter ved varmovnen, mat og kos gjør susen. Hun er klar for en laaaang soveøkt.
Kjerringa fordyper seg som vanlig i Gjengangeren og kaffebøtta.
Freden hersker i heimen, helt til jeg blir oppmerksom på en artikkel om Losen Dagsenter i gamle Brårudgården,  et fantastisk tilbud om et sted å være på dagtid for psykisk syke.
Brukerne er redde for at de skal få mindre tilskudd fra kommunen ved eventuelle nedskjæringer. Nok en gang ser vi at disse arme menneskene skal tilføres mer angst og bekymringer for fremtiden. Losen Dagsenter er en trygghet og et sted å fungere og få utfolde sin kreativitet i trygge omgivelser. Disse plagede sjelene, som blir sett på, for å referere artikkelen, som latsabber og arbeidssky individer som ikke klarer å få ræva opp av sofaen for å komme seg i arbeid.
Dette er grusomt gjort og sagt og tenkt. Ingen som ikke har opplevd det selv, eller kjenner noen som har psykiske problemer, kan sette seg inn i den angsten og maktesløsheten som rammer når man minst venter det. En angst som er lammende og tanker som formørker den lyseste sommerdag og gjør at bare det å komme seg ut av senga om morran,  føles som en reise til Ulan Bator. Og at det å dø føles enklere og mer tiltrekkende enn å leve med tankene, angsten og folks fordømmelse.
I går var det dagen for Mental Helse.
La oss slå ring om Losen Dagsenter og forlange at det skal få være skjermet for kutt. La oss også gå i oss selv og tenke oss godt om før vi dømmer og fordømmer. Angst og andre psykiske sykdommer kan ramme hvem som helst, når som helst. Eller de kan ramme noen du elsker.
Ikke legg sten til en allerede blytung bør.
Katta hilser også og er så enig, så enig