Den røde sykkelen

Katta kom som vanlig pilende inn, fikk sin  yndlingsmat og gikk til køys. Nattskiftet hennes var over. Noen overlapping ble ikke gjort, men Kjerringa  antok at noen småkryp hadde måttet bøte med livet.
Sola skinte inn gjennom nokså rene vinduer. Jeg hadde pusset dem for noen dager siden,
En lang. deilig søndag lå foran meg, rein og ubrukt.
Mulighetene var legio.
Nei, jeg måtte begynne å rydde gangen og badet. Man utsetter gjerne saker som er sterkt ulystbetonet.
Men skal jeg ha nytt bad, må jeg gjøre det forarbeidet selv.
Mye skal kastes. Men mye skal spares....
Blant annet  to parfymeflasker. Den ene fikk jeg hos mamma i julegave for mange år siden. Det er en kremparfyme i en vakker liten krukke. Jeg har vel aldri brukt den noe særlig, men krukka er så nydelig, og jeg ble så glad da jeg fikk den.
Den andre fikk jeg hos min pappa. Den har en litt trist og morsom forhistorie,
Min pappa skulle til Syden alene. Til sitt yndlingssted på Kypros. Han spurte meg hva jeg ønsket med som "hjemkomstgave". Det var vel første gangen han hadde spurt meg om hva jeg ønsket meg, så jeg ble forfjamset. Men svarte at jeg ønsket meg en keramikkrukke og kanskje parfyme. Men i farta glemte jeg å si hvilket parfymemerke. Jeg glemte hele saken, for jeg regnet ikke med at han ville huske det.
En gang for mange år siden, jeg var vel 12 år, eller jeg skulle fylle det den våren. Og jeg hadde et eneste, brennende ønske i verden; En rød sykkel.  Pappa gikk på skole i Narvik, og mamma var gravid. Pappa visste om mitt sykkelønske, Jeg syklet rundt på bestefars sykkel, men det var jo ikke min. Jeg ønsket meg en rød sykkel med sånt fargerikt nett på bakhjulet. En strålende ny, rød sykkel som bare skulle være min. Som jeg kunne komme syklende på skolen med som om ingenting var spesielt eller nytt, bare helt selvfølgelig at jeg hadde ny sykkel. Med lås og en sånn liten veske under setet med lappesaker og nøkkel til å skru ned eller opp setet med.
Pappa sa at hvis jeg hjalp mamma denne våren med småsøsknene mine og vasket gulvene og koppene og handlet og sprang ærender, så skulle jeg få sykkel til bursdagen min.
Jeg jobbet som en liten slave, det var aldri nei i min munn når mamma spurte meg om noe, Og jeg drømte om sykkelen dag og  natt,
Bursdagen min opprant. Jeg var så spent. Så for meg hvordan jeg skulle sykle bortover veien og plinge med bjella på styret, På min egen, røde sykkel.
Mamma og søsknene mine kom inn med kakao og brødskiver før jeg hadde stått opp. Det var tradisjonen i huset. Den som hadde bursdag fikk kakao og mat på senga. På brettet lå en pakke, men jeg gledet meg så til å komme ut og se på sykkelen at jeg nesten overså den. Mamma sa at jeg måtte åpne pakken, sa at den var fra henne og pappa og at pappa gratulerte masse med dagen.
Jeg følte meg plutselig som et levende spørsmålstegn. Dette kunne da ikke være sant ? Jeg åpnet pakken motvillig. Et par sko !!! Riktignok var det av de moderne røde og hvite mokkasinene som man kunne ha en tiøring i en plastlomme foran, Det hadde alle de kule jentene, men jeg hadde ikke engang to tiøringer til det bruket.
Og dessuten ga jeg blaffen, for dette var ingen sykkel. Jeg sa bare : Jamen hva med sykkelen ? Jeg trodde fremdeles at jeg skulle få sykkel. Jeg hadde jo jobbet så hardt hele våren, hver dag. Nei, vi hadde ikke råd til å kjøpe sykkel, men er ikke skoene flotte ?, sukket mamma.
Jeg ville bare være alene. Min tiltro til voksne var fra før sterkt svekket, nå ble den borte for godt.
Tilbake til pappas reise til Syden. Da han kom tilbake, overrakte han meg stolt en pakke. Jeg pakket opp. Det var en leirkrukke. En skikkelig, handlaget en med lokk som han fortalte at han hadde kjøpt oppe i en liten fjellandsby. Den var flott, og den har fremdeles plass på bokhylla mi. Inni krukka lå en flaske parfyme. En flaske 4711, Kølnerwasser  Sånn parfyme som gamle damer i pappas ungdom brukte ! Jeg takket og og ga han en klem,
Derfor vil jeg aldri kaste den parfymeflaska, aldri.
Katta ligger borti stolen og nyter søndagsfreden.