Rosenterapi

Katta ble sluppet inn av leieboeren idag, så hun klorte frenetisk på gangdøra mi da jeg var på badet. Hun blir like lykkelig hver gang hun ser meg, halen skjelver rett opp av ren glede, mens hun skravler og går i beina mine til hun har fått tørrfor og boksemat, for nå har jeg husket på å kjøpe et lite lager av yndlingsmaten hennes.
Så på reprisen av PULS på NRK i morges. Det var uendelig triste greier.
Det handlet om mobbing blant barn og unge, og blant voksne.
Den skammen som knyttet seg til det å bli mobbet, gjorde at de som ble mobbet ikke turde å si fra. Fordi det var så flaut å ikke være som de andre. Å ikke passe inn i et eller annet mønster som de ledende i klassen hadde bestemt var det rette. Utseendet, klærne. Særlig klærne. Og hvis du var for flink på skolen, så var du nerdete, Ikke bra. Hadde du en eller annen lyte, var du dømt til evig pine i mobbernes helvete. Det var så trist at jeg kjente tårene komme.
Jeg kjente meg igjen !!
Jeg ble mobbet fordi jeg var for tjukk i enkeltes øyne. Når jeg ser bilder av meg selv som barn, så var jeg helt vanlig, ikke tjukk og ikke tynn. Men i mobbernes og etterhvert, selvfølgelig, egne øyne antok jeg enorme dimensjoner. Feit og vemmelig, ensom og trist. Bilder av meg viser en liten, lyshåret jente med uendelige triste øyne. Men jeg var tøff også. En gang jeg var blitt plaget til det ytterste på skoleveien hjem, gikk jeg hjem til den verste plageånden og sa fra at de sannelig fikk ta vare på han Nils, for han var så troillåt med meg. Men mora til Nils gikk til min bestefar og klaget på MEG. At jeg hadde vært frekk mot henne. Bestefar sa bare at det var best at jeg ikke gikk dit ned mer. Da følte jeg meg sviktet. For første og eneste gang av min høyt elskede bestefar. Og mobbingen fortsatte.
Jeg ble tøffere og frekkere av det.  Som en beskyttelse.
Igår var jeg og fikk noe som het Rosenterapi. Den kloke, flinke, vennlige, behagelige dama fant mine såre og forsvarsløse punkter. Det var ryggen min som hadde en tung sekk å bære på. Hun klemte og trykket, og jeg gråt som en unge. Og all urett bare veltet ut.
Etterpå følte jeg meg som et nytt menneske. Deilig og lett.
Men jeg tenker på alle disse ungene som må gjennom samme helvete som jeg gikk gjennom. uten å få hjelp før de som gammel kjerring eller gubbe finner noen som kan hjelpe dem til å sette ord på alt.
Idag er mobbinga så subtil og indirekte. Det brukes mye ironi, som svir like mye som direkte tale. F. eks. var det ei jente som fortalte at hun hadde fått en ny genser, og en av de andre jentene skrøt av den. Bare at hun skrøt så altfor mye at det ble helt feil. Sånt kalles bitching.
Dessuten brukes internet og sms flittig til mobbing blant unger og ungdom. Og det er grusomt. Med stygge kallenavn og uthenging av mobbeofrene, uten at noen får gjort noe med det.
Når det gjelder mobbing av voksne, er det enda mer subtilt. Man bruker s k hersketeknikker, ler ting bort, overser og overhører, bagatelliserer. Sier at vedkommende må vel tåle en spøk. Man snur ryggen til vedkommende. Sånne ting.
Kan vi ikke være litt snillere mot hverandre ? Framsnakke istedetfor å baksnakke ?
Vi blir ikke større selv om vi prøver å gjøre andre mindre. Og sårene vi lager i hverandres sinn gror seint, noen ganger kan det ta  femti år og vel så det.
Katta og Kjerringa mobber aldri hverandre, men lever i skjønn harmoni, hver dag.