Fremmedfrykt eller rasisme, igjen ?

Katta lurte seg inn sammen med leieboeren og lå på beina mine i natt og sov som en liten stein. Men i 6 tida våknet kjerringa av at katta kom opp i ansiktet hennes og vekte henne. Da ville hun ut og ble sluppet ut.
Og  da kjerringa sto opp noen timer senere, kom hun hoppende glad inn igjen. Katta er noe for seg selv. Lita og rask, men utrolig tillitsfull mot alle mennesker. Bare de har hender som kan stryke henne og helst fang til å ligge på.
Leieboeren påstår at katter ser på oss som store, varme møbler til å sove på.... og som attpåtil har hender til å stryke og klø med. For ikke å snakke om at de (møblene) deler ut mat i rause porsjoner.
Til gjengjeld har katter en beroligende virkning på stressede, plagede sjeler med sin maling og tilstedeværelse.
Alle burde ha en katt å klappe på. Kjerringa tror at kattemennesker er snillere mennesker.
Igår opplevde jeg noe som kunne satt dype, varige spor i min sarte sjel. En  av mine utallige venner viste sterke, rasistiske tendenser og kom med uttalelser som viste at han verken kunne sin historie eller var raus nok til å dele av våre enorme, og for lutfattige land,  ufattelige rikdommer. Akkurat nå med trengende barn og voksne på flukt fra krig og naturkatastrofer. Og  han uttalte at de afrikanerne som kom til Norge, bare kom for å grabbe til seg mest mulig og gå rundt og late seg på vår bekostning
Mine afrikanske venner er alle flinke mennesker som jobber og betaler sin skatt, som  oss andre, med mer eller mindre glede. De deltar i samfunnet, oppdrar sine barn og lever sine liv i fred og fordragelighet. Og en ting har de til felles. De er utrolig gjestfrie og glade for at de har funnet seg en fredet plett på jorden.
I morgen går vi med bøssene for å samle inn til Flyktningehjelpen. Jeg gjør det med stor glede, og har tenkt å fortsette å hjelpe der jeg kan. Jeg lar meg ikke stoppe av nedlatende bemerkninger fra gretne, gamle gubber som går i knestående foran bildet av en viss dame i et parti som jeg ikke engang orker å si navnet på. Fy skamme seg skulle de. Vi lever på samme klode, og det er evig nok til alle. Vi må bare lære oss til å dele. Jo mere vi gir, dess mere får vi igjen.
Og størst av alt er kjærligheten.  Der er Kjerringa og Katta hennes helt på linje.